Renter

(534)I et syn jeg fikk i Rochester, New York, den 25.december 1865, ble jeg vist at spørsmålet om å ta renter burde overveies av sabbatsholdere. Velstående har ingen rett til å ta renter fra deres fattigere brødre, men de kan godt motta renter fra ikke troende. ”Når din bror i ditt nabolag kommer i nød og ikke kan berge livet, skal du holde ham opppe; ... Du må ikke ta rente eller kreve ham til regnskap, men du skal frykte din Gud og la din bror leve hos deg; du skal ikke låne ham penger mot renter eller gi ham av din føde mot gjeld.” (535) ”Du må ikke ta rente av din bror, hverken av penger eller fødevarer eller annet som man kan ta renter av. Av utlendinger kan du ta rente men ikke av din bror, for at Herren din Gud skal velsigne deg i alt, hva du tar deg fore i det land du skal inn og ta i eie.” rett

(535)Gud blitt misfornøyd med sabbatsholdere for deres grådige ånd. Deres ønske om vinning er så sterk at de utnyttet deres fattige vanskelistilte brødre i deres lidelse og la dette til deres egne allerede rikelige midler, skjønt disse fattigere brødre har lidd for de samme midler. ”Er jeg min brors vokter?” er deres hjertes språk. rett

(535)For noen få år siden var vi nær ved å miste noen av de fattigere brødres sjeler på grunn av feilaktige inntrykk. Satan fristet dem overalt med hensyn til rikdommer. Disse fattigere brødre forventet hele tiden at de ville bli begunstiget da det er deres plikt å stole på deres egne krefter; og ble de begunstiget ville det være det verste som kunne skje for dem. Selvom de var blandt sabbatsholdernes rekker forsøkte Satan å kullkaste den fattigere gruppe med sine fristelser. Noen som manglet visdom og dømmekraft har gått deres egen vei og har ikke spurt etter råd eller fulgt dem. Disse må lide for deres dårlige planer og likevel føler disse at de burde tilgodeses av deres brødre som har rikdommer. Disse ting må rettes opp. Den førstnevnte gruppe innser ikke det ansvar som påhviler de velstående, heller ikke den rådvillhet og bekymring som de er tvunget til å ha på grunn av deres midler. Alt hva de kunne se var at disse personene hadde midler som kunne brukes mens de selv led mangel på samme. Men generelt hadde de velstående betraktet de fattige i det samme lys, skjønt det er en gruppe av fattige som gjør deres beste for å forherlige Gud, å gjøre godt og etterleve sannheten. Disse personer har en god og solid (536) verdi. Deres evne til å bedømme er god, deres ånd er dyrebar i Guds øyne; og alt det gode de får utrettet på deres fordringsløse måte er ti ganger større enn det gode de velstående gjør selvom de velstående må gi store pengebeløp ved visse anledninger. De rike unnlater å se og erkjenne det nødvendige i å gjøre godt, å være rik på gode gjerninger, rede til å dele ut og være villig til å gi videre.

neste kapitel