There in the pitchy darkness and desolation of the dungeon, Paul and Silas prayed, and sung songs of praise to God. The other prisoners heard with astonishment the voice of prayer and praise issuing from the inner prison. They had been accustomed to hear shrieks and moans, cursing and swearing, breaking at night upon the silence of the prison; but they had never before heard the words of prayer and praise ascending from that gloomy cell. The guards and prisoners marveled who were these men who, cold, hungry, and tortured, could still rejoice and converse cheerfully with each other.{LP 76.1}

I det bælgravende mørke og fangehullets isolation, bad Paulus og Silas, og sang prisende sange til Gud. Med forbavselse hørte de andre fanger bønnens og prisens røst komme fra det indre fængsel. De havde vænnet sig til at høre skrig og klage, forbandelse og sværgelse bryde fængslets tavshed om natten; men de havde aldrig før hørt bønnen og prisens ord stige ud fra den mørke celle. Vagterne og fangerne forundredes over hvem disse mænd var, som kolde, sultne og toturerede, stadig kunne glæde sig, og samtale muntert med hinanden.