Mens Johannes tenkte på begivenhetene ved Horeb, kom hans Ånd som hadde helliget den syvende dag, over ham. Han tenkte på den synden Adam hadde gjort da han overtrådte Guds lov, og de fryktelige følgene som denne overtredelsen fikk. Guds kjærlighet, som hadde sendt Guds Sønn for å frelse en fortapt menneskehet, forekom ham altfor overveldende til at den kunne samles i ord. Idet han fremstilte den i sitt brev, oppfordret han menigheten og verden til å betrakte denne kjærligheten: "Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjell ner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham" (l Joh 3,1).