I Nederland hadde det pavelige tyranniet ganske tidlig vakt innbitt motstand. 700 år før Luthers tid hadde to biskoper rettet modige anklager mot paven, for de hadde vært på tjenestereise i Roma, og der hadde de fått erfare hvordan pavestolen virkelig var: «Med en medgift som hverken taper verdi eller blir borte, har Gud satt menigheten, sin dronning og ektefelle, til å ha uopphørlig og ekte omsorg for sin familie og gitt henne en krone og et septer, og alt dette tar du til inntekt for deg selv, lik en tyv. Du setter deg i Guds tempel og gjør deg selv til Gud. I stedet for å være hyrde, er du blitt en ulv for sauene. Du vil ha oss til å tro at du er en ypperlig biskop, men du opptrer snarere som en tyrann. Mens du burde være tjenernes tjener, som du kaller deg selv, prøver du å bli herrenes herre. Du fører vanry over Guds bud. Den hellige ånd er byggmester for alle menighetene i hele den vide verden. Vår Guds by som vi alle er borgere av, strekker seg til alle himmelstrøk, og den er større enn den byen som de hellige profeter kalte Babylon, og som gir seg ut for å være guddommelig, som hever seg til himmelen og skryter av at dens visdom er uforgjengelig. Og endelig påstår den, selv uten grunn, at den aldri har tatt feil og heller ikke kan ta feil.» – Gerard Brandt, History of the Reformation in and About the Low Countries, vol.1, kap.6.