Menigheten er Guds eiendom, og Gud husker alltid på at menigheten er i verden, og at den stadig er utsatt for Satans fristelser. Kristus har aldri glemt ydmykelsens dager på jorden. Men da han forlot skueplassen for sin ydmykelse, ga han ikke avkall på sin menneskelighet. Han har fremdeles den samme inderlige kjærlighet, og han er alltid grepet av medynk med menneskene i deres sorg og nød. Han husker alltid på at han engang var en sorgens mann, som var vel kjent med smerte og nød. Gud glemmer ikke sitt folk, som kjemper for a forsvare den nedtrådte lov. Han vet at den verden som hatet ham, også hater menigheten. Selv om Jesus Kristus er fart opp til himmelen, finnes det fremdeles en levende kjede av uendelig kjærlighet som binder de troende til hans eget hjerte. Han glemmer aldri at han er vår representant, og at han bærer vår natur.