Selv om Jakob hadde forlatt Padam-Aram i lydighet mor Guds befaling, var det ikke uren en viss frykt han gikk tilbake den samme veien han hadde kommet som flyktning tyve år i forveien. Den synd han hadde begått da han bedrog sin far, stod hele tiden klatt for ham. Han visste at hele den lange landflyktigheten var en direkte følge av den synden, og han grublet over dette dag og natt. Bebreidelsene fra en ond samvittighet gjorde reisen meget trist. Da fjelltoppene i hjemlandet kom til syne i horisonten, ble han dypt grepet. Hele fortiden stod klart for ham. Minnet om hans synd fikk ham også til å tenke på Guds nåde og løftene om hans hjelp og ledelse.