I mellomtiden var Josef og hans eiermenn på vei til Egypt. Idet karavanen nærmet seg grensen, kunne Josef skimte åsene det faren hadde teltene sine. Han gråt bittert med tanke på faren som satt ensom tilbake og sørger. Han tenkte på det som hadde skjedd i Dotan, på de rasende brødrene og de hevngjerrige blikkene Som var rettet mot ham. De grove skjelsordene de hadde kommet med da han trygler og bad for seg, ringte i ørene hans. Han skalv av frykt når han tenkte på fremtiden. Alt var plutselig snudd opp ned. Fra å væte den høyst elskede sønnen, var han nå en forakter, hjelpeløs slave. Han var alene og uten venner. Hvilken skjebne ventet ham i det fremmede landet han var på vei til? En stund var Josef fullstendig overveldet av sorg og angst.