Kvinnene som hadde stått ved Kristi kors, ventet og våket mens sabbatens timer svant. Meget tidlig den første dag i uken gikk de ut til graven og hadde med seg kostbare salver for å salve Jesu legeme. De tenkte ikke på at han skulle stå opp fra de døde. For dem var håpets sol gått ned, og det var natt i deres sinn. Mens de gikk der, snakket de sammen om Kristi barmhjertighetsgjerninger og hans trøsterike ord. Men de husket ikke at han hadde sagt: «Jeg skal se dere igjen.»1