Herren påla Moses å fortelle Israels barn om hvordan han hadde behandlet dem da de ble utfridd fra Egypt og hvordan han hadde bevart dem på en underfull måte i ørkenen. Han skulle minne dem om deres vantro og knurr når de kom i prøvelse, og om Herrens store miskunnhet og nåde som aldri hadde sviktet dem. Dette ville øke troen hos dem og styrke deres frimodighet. Når de kom til å innse sin egen synd og svakhet, ville de også innse at Gud var deres rettferdighet og styrke. Det er av like stor betydning at Guds folk i denne tid husker hvordan og hvor de er blitt prøvd og hvor deres tro har sviktet, hvor de har stilt hans sak i fare ved sin vantro og også ved sin selvtillit. Guds barmhjertighet, hans bærende forsyn, hans uforglemmelige utfrielser skal vi fortelle skritt for skritt. Når Guds folk på den måten ser tilbake over fortiden, skal de se at Herren stadig gjentar sine handlinger. De bør forstå de advarsler som blir gitt og passe på at de ikke gjentar sine feilgrep. Ved å gi avkall på all selvtillit skal de stole på at han vil frelse dem fra å vanære hans navn på nytt. Ved enhver seier Satan vinner, blir sjeler stilt i fare. Noen blir et bytte for hans fristelser og kommer aldri på fote igjen. De som har begått feilgrep, bør derfor vandre varsomt og ved hvert skritt be: "Mine skritt holdt fast ved dine fotspor, mine trin vaklet ikke." Sal. 17,5.