Den 25. desember 1865 fikk jeg se at det har vært for mye slapphet når det gjelder å helligholde sabbaten. Det har ikke vært punktlighet nok med å fullføre de alminnelige plikter i løpet av de seks arbeidsdager Gud har gitt menneskene, og de har ikke vært forsiktige med å forgripe seg på en eneste time av den hellige tiden han har forbeholdt seg selv. Ingen må mene at de verdslige forretninger er av så stor betydning at det skulle få vedkommende til å overtre det fjerde bud, som Herren har gitt. Det finnes tilfelle der Kristus har tillatt en å arbeide endog på sabbaten for å redde menneskers eller dyrs liv. Men hvis vi av hensyn til vår egen økonomiske fordel overtrer bokstaven i det fjerde bud, blir vi sabbatsbrytere og pådrar oss skyld for å overtre alle budene. For den som snubler i bare ett bud, er blitt skyldig i alle. Dersom vi gjør brudd på Herrens uttrykkelige befaling for å redde eiendom, hvor langt kan vi da gå? Hvor skal vi sette grensen? Dersom vi overtrer i en liten ting og ikke betrakter det som noen særlig synd for vårt vedkommende, blir samvittigheten forherdet, og de fine følelsene blir lammet, inntil vi kan gå enda lenger og utføre en betydelig mengde arbeid og likevel smigre oss med at vi holder sabbaten, mens vi etter Kristi målestokk bryter hvert eneste av Guds hellige bud. Det er en feil hos sabbatsholdere i denne henseende. Men Gud er svært nøye, og alle som mener at de sparer litt tid eller gagner seg selv når de gjør et lite inngrep i Herrens tid, kommer før eller senere til å lide tap. Han kan ikke velsigne dem slik som han gjerne ville, for de vanærer hans navn og ringeakter hans forskrifter. Guds forbannelse kommer til å hvile over dem, og de kommer til å tape ti eller tyve ganger så mye som de vinner. .Skal et menneske rane fra Gud? . . . Fra meg raner I, ja hele folket." Mal. 3,8. 9.