I begynnelsen ble menneskene utrustet med edle krefter og vel avbalanserte åndsevner. De var fullkomne i sitt vesen, og de var i harmoni med Gud. De hadde rene tanker og hellige mål. Men på grunn av ulydighet ble deres evner fordervet, og egenkjærlighet tok kjærlighetens plass. Deres natur ble så svekket at det var umulig for dem i egen styrke å stå seg mot den ondes makt. Fienden gjorde dem til slaver, og i denne tilstanden ville de ha forsatt å være i all fremtid dersom ikke Gud på en særskilt måte hadde grepet inn. Fristerens hensikt var å tilintetgjøre Guds plan med skapelsen av mennesket og å fylle jorden med elendighet og ødeleggelse. Deretter ville han påstå at alt dette var en følge av at Gud skapte mennesket.