Under Generalkonferensens møter i 1909 forsømte man noe meget viktig. Vi burde ha avsatt tid til hjerteransakelse og helligelse. Vi forsømte å bryte opp nytt land i hjertets åker. De som var til stede ved disse møtene, burde ha fått en dypere innsikt i betydningen av anger og bekjennelse. Det ble nok gitt anledning til syndsbekjennelse ,hjerteransakelse og omvendelse, men noe grundig arbeid ble ikke gjort. Noen følte Den Hellige Ånds innflytelse, og de ga også uttrykk for dette. Men det var på langt nær alle som lot seg påvirke av denne innflytelsen. Noen lot sine tanker og følelser løpe gjennom forbudte kanaler. Hvis alle i forsamlingen hadde ydmyket sitt hjerte, ville vi ha fått de vidunderligste velsignelser.