Mirjam hadde ubemerket fulgt med i alt som foregikk. Da hun så at barnet ble behandlet med ømhet, våget hun seg nærmere, og til slutt sa hun: "Skal jeg gå og hente en amme til deg blant de hebraiske kvinner, så hun kan fostre opp barner for deg?" Det fikk hun straks lov til. Så skyndte hun seg hjem til moren med den gledelige nyheten, og fulgte henne så tilbake til faraos datter. "Ta denne gutt og fostre ham opp for meg; jeg vil gi deg lønn for det," sa prinsessen. Gud hadde hørt morens bønner. Hennes tro var blitt belønnet. |