Gjennom alle trelldomsårene i Egypt hadde det værr noen blant israelittene som holdt fast på sin gudsdyrkelse. Det gjorde dem vondt at barna deres daglig var vitne til hedningenes avskyelige skikker, og endog bøyde seg for deres falske guder. I sin nød ropte de til Herren om befrielse fra egypternes åk og om hjelp til å komme bort fra avguderiets fordervelige innflytelse. De la ikke skjul på sin tro, men lot egypterne vite at de tilbad himmelens og jordens skaper, den eneste sanne og levende Gud. De la frem bevisene for hans eksistens og makt fra skapelsen og ned til Jakobs dager. Slik fikk egypterne anledning til å bli kjent med hebreernes religion. Men de likte ikke å ta imot undervisning av slavene. I stedet prøvde de å forlede dem som dyrket Gud, med løfte om belønning. Når det ikke hjalp, truet de med tortur. De eldste i Israel gjorde sitt beste for å styrke trosvissheten blant sine landsmenn. De gjentok løftene som var gitt til fedrene, og Josefs profetiske utsagn like før han døde, der han forutsa urfrielsen fra Egypt. Noen trodde det som bfe sagt. Åndre bfe mismoclige når de betraktet forholdene omkring seg.