Det hellige teltet var reist på en åpen plass som ble kalt forgården. Den var innhegnet av draperier av hvitt, fint lintøy som hang på messingstenger. Inngangen til forgården lå i den østlige enden. Den var lukket med et forheng av kostbart materiale, men var likevel av ringere kvalitet enn dem i selve helligdommen. Ettersom innhegningen bare var halvparten så høy som veggene i tabernakler, var bygningen godt synlig for folket som stod utenfor. I forgården nærmesr inngangen stod brennofferalteret som var av kobber. På dette alteret ble alle brennofrene lagt, og soningsblodet ble strøket på alterets horn. Mellom alteret og inngangen til tabernaklet srod vannkaret som også var av kobber. Det var laget av de speil som kvinnene frivillig hadde gitt fra seg. I dette karet skulle prestene vaske hendene og føttene før de gikk inn i helligdommen eller nærmet seg alteret for å bringe frem et brennoffer for Herren.