Esaias beskriver ham som "en evig klippe" og som "skyggen av et veldig fjell i et tørstende land". Han gjengir det dyrebare løftet som så klart minner om den levende vannstrøm som rant til velsignelse for Israel: "De elendige og fattige søker etter vann, men det er ikke noe; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, jeg vil svare dem; jeg, Istaels Gud, jeg vil ikke forlate dem." "Jeg vil øse vann over det tørste og strømmer over det tørre." "For kilder bryter frem i ørkenen, og bekker i ødemarken." Innbydelsen lyder: "Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene." Innbydelsen gjentas på det siste blad i Den hellige skrift. En elv med livets vann "klar som krystall" flyter frem fra Guds og Lammets trone. Guds kall lyder som et ekko gjennom tidsaldrene: "Den som vil, skal få livers vann for intet! "