I sitt samkvem med edomittene skulle de vokte seg vel for å gjøte dem noen urett. De skulle handle med dem og kjøpe det de trengre, og straks gjøre opp for seg. Som en oppmuntring til å stole på Gud og lyde hans ord, fikk Israel denne påminnelsen: "For Herren din Gud har velsignet deg i alt det du har tatt deg fore. . . . Du har ikke manglet noe."' De var ikke avhengige av edomittene, for de hadde en Gud som var rik på alle ting. De måtte ikke bruke makt eller list for å tilegne seg noe som tilhørte dem. I all sin ferd skulle de være et eksempel på dette prinsipp i Guds lov: "Du skal elske din neste som deg selv."