Innbyggerne i Kanaan hadde fått rikelig anledning til å vende om. Førti år ridligere hadde ferden gjennom Røelehaver og straffedommene over Egypt vist hvilken suveren makt Israels Gud har. Da kongene i Midian, Gilead og Basan ble slått, var der et ytterligere bevis på at Jehova stod ovet alle guder. De straffedommer som rammet Israel fordi de tok del i de avskyelige ritualene til ære for Ba'al-Pear, åpenbarte helligheten i hans karakter og hans avsky fot urenhet. Innbyggetne i Jeriko kjente til alle disse begivenhetene, og i likhet med Rahab var mange overbevist om at Herren, Israels Gud, var "Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede". I likhet med menneskene før vannflommen var kanaanittene bare opptatt med å vanære himmelen og forderve jorden. Både kjærlighet og rettferdighet krevde en hurtig fullbyrdeise av dommen over dem som gjorde opprør mot Gud og var menneskers fiender. Det var lett for himmelens hær å velte Jerikos murer og ødelegge den stolte byen med festningsverkene som førti år tidligere hadde gjort de vantro speiderne skrekkslagne.