Josva gjorde seg straks klar til å komme Gibeon til unnsetning. Innbyggerne i den beleirede byen var redde for at han ville avslå å hjelpe dem på grunn av den falskhet de hadde vist. Men Josva følte seg forpliktet til å beskytte dem fordi de hadde gitt seg inn under Israels herredømme og hadde begynt å tjene Gud. Denne gangen gjorde han ikke noe uten først å søke råd hos Gud, og Herren oppmuntret ham til å gjennomføre tiltaket. "Vær ikke redd dem! Jeg har gitt dem i dine heL der; ikke en av dem skal kunne stå seg mot deg." "Så drog Josva opp fra Gilgal med alt sitt krigsfolk og alle sine djerve stridsmenn." Han marsjerte hele natten med sine styrker og nådde frem til Gibeon om morgenen. Med nød og neppe hadde de allierte fyrstene rukket å få hæren i stilling rundt byen før Josva var over dem. Angrepet førte til totalt sammenbrudd for de kanaacittiske beleiringsstyrkene. Den veldige hæren flyktet oppover mot fjellovergangen til Bet-Horon. Da de hadde kommet helt opp i fjellpasset, satte de nedover den bratte skråningen på den andre siden. Her ble de overrasket av et voldsomt haglvær. "Da lot Herren store stener falle ned over dem fra himmelen. . . . Det omkom flere ved haglstenene enn Israels barn slo i hjel med sverdet."