Amalekittene sør for Kanaan, og midianittene langs østgrensen og ørkenstrøkene bakenfor, var fremdeles Israels uforsonlige fiender. På Moses' tid var midianittene nesten utryddet, men siden hadde de vokset både i styrke og antall. De tørstet etter hevn, og da Gud trakk sin beskyttelse tilbake fra Israel, fikk de sin anledning. Det var ikke bare stammene øst for Jordan som led under deres herjinger, men hele landet. De ville, barbariske ørkenstammene kom "som gresshopper i mengde" og strømmet inn i landet med sine flokker av småfe og storfe. Som en altfortærende landeplage spredte de seg ut over landet helr fra Jordanelven til sletten der filistrene bodde. De kom så snart grøden begynte å bli moden, og ble værende i landet til den siste avlingen var høstet inn. De røver med seg det som fantes på marken, og plyndret og mishandlet innbyggerne før de drog tilbake til ørkenen. Israelittene som bodde ute på landet, var nødt til å forlate hjemmene sine og flytte inn til byene som var omgitt av murer. De søkte også tilflukt i festninger og endog i huler og bak forskansninger mellom fjellene. I syv år varte denne undertrykkelsen. Da gav folket i sin nød akt på Herrens irettesettelse. De bekjente sine synder, og Gud lot på ny en befrier stå frem.