Samuel ble både redd og forbauser på grunn av det skremmende budskapet han hadde mottatt. Neste morgen utførte han sine plikter på vanlig måte, men han bar på en tung byrde. Herren hadde ikke pålagt ham å åpenbare den forferdelige dommen. Derfor var han taus, og han prøvde å unngå å møte Eli. Han skalv ved tanken på at Eli kunne stille ham spørsmål, så han ble nødt til å røpe Guds dom over ham som han aktet og æret. Eli var klar over at Samuel hadde fått er budskap om en eller annen sror ulykke over ham og hans hus. Han kalte Samuel til seg og bad ham forrelle nøyakrig det som Herren hadde åpenbart. Gutren gjorde der han ble bedr om, og den gamle mannen bøyde seg ydmykt under den forferdelige dommen, idet han sa: "Han er Herren; han gjøre hva der er godt i hans øyne."