Etter seieren over filistrene ved Mikroas hadde Saul ført krig mot Moab, Ammon og Edom og mot amalekittene og filistrene. Hver gang han drog i krig, vant han nye seire. Da han fikk beskjed om å dra ut mot amalekittene, gjorde han hæren kampklar. Hans egen stilling ble styrket ved at prestene stod på hans side, og da krigssignalet lød, flokket israelittene seg under hans fane. De skulle ikke gå til krig for å høste ære til seg selv, og de skulle heller ikke ta noe bytte fra fienden. De skulle dra i krig bare fordi Gud hadde befalt det og for å fullbyrde dommen over amalekittene. Gud ville at alle nasjoner skulle være vitne til straffedommen over det folket som hadde trosset hans overhøyhet, og at den ble fullbyrdet gjem om det folket som de hadde foraktet.