Jeg hadde bestemt meg for ikke å holde forbønn for noen dersom Guds Ånd ikke ga rettledning i saken. Det var blitt åpenbart for meg at det var så mye urettferdighet endog blant dem som bekjente seg til å holde sabbaten, at jeg ikke ønsket å ta del i forbønn for slike som jeg ikke hadde noe kjennskap til. Jeg ga grunnene for dette. Brødrene forsikret meg om at så vidt de visste, var han en verdig bror. Jeg vekslet noen ord med ham som hadde bedt om våre forbønner, for at han måtte bli frisk, men kunne ikke føle meg fri. Han gråt og sa at han hadde ventet på at vi skulle komme, og han følte seg forvisset om at dersom vi ba for ham, ville han få helsen tilbake. Vi sa til ham at vi ikke hadde kjennskap til hans liv, og at vi heller ville at de som kjente ham, skulle be for ham. Han bønnfalt oss så alvorlig at vi bestemte oss for å overveie saken og legge den frem for Herren den kvelden. Og dersom veien syntes å være klar, ville vi etterkomme hans anmodning.