Noen kom til meg med en vev som inneholdt hvitt tøy, og ba meg å klippe til drakter av det til mennesker av alle størrelser og av alle slags karakterer og omstendigheter i livet. Jeg ble oppfordret til å klippe dem og henge dem opp helt ferdige til å bli sydd når det var nødvendig. Jeg hadde det inntrykk at mange som jeg skulle klippe drakter til, var uverdige. Jeg spurte om dette var det siste tøystykke jeg skulle klippe til, og jeg fikk høre at det var det ikke. Så snart jeg var ferdig med dette, var det andre jeg skulle ta fatt på. Jeg følte meg motløs på grunn av den mengde arbeid som ventet på meg, og jeg sa at jeg i over 20 år hadde vært opptatt med å klippe drakter for andre, og mitt arbeid var ikke blitt påaktet, heller ikke kunne jeg innse at arbeidet mitt hadde utrettet noe videre godt. Til ham som kom med tøyet, fortalte jeg særlig om en kvinne som han hadde bedt meg om å klippe en drakt for. Jeg sa at hun ikke ville sette pris på tøyet, og at det ville være bortkastet tid og stoff å gi det til henne. Hun var svært fattig, underlegen i forstand og urenslig i sine vaner, og hun ville sikkert snart skitne det til.