Fra "The Signs of the Times", 12. des. 1892.
Når vi angrer vår synd, behøver vi ikke gå i kloster som Luther gjorde, og pålegge oss selv botsøvelser som soning for vår synd, og tro at vi ved det kan vinne Guds velbehag. Spørsmålet lyder: "Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for mine overtredelser? Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett...vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud" (Mika 6,7.8). Og salmisten sier: "Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud" (Sal 51,19). Johannes skriver: "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett" (1 Joh 1,9). Den eneste grunn til at vi ikke har fått syndsforlatelse, er at vi ikke har bekjent overfor ham som vi har såret med våre overtredelser og gjennomboret med vår synd, at vi er overtredere og behøver hans nåde. Når bekjennelsen kommer fra hjertedypet, vil den finne veien til Guds hjerte, for Herren er nær hos den som har et sønderknust hjerte, og han frelser den som har en knust ånd.