Patriarken var nå invalid og hadde store smettet. Men han ville ikke slippe taket. Nedbøyd og angrende klynget han seg til engelen, idet "han gråt og bad ham Om nåde",' og tryglet om en velsignelse. Jakob trengte en forsikring om at hans synd var tilgitt. Tross store smerter mistet han ikke dette målet av syne, Hans besluttsomhet vokste, og hans tro ble sterkere og mer utholdende helt til det siste. Engelen prøvde å gjøre seg fri, idet han utbrøt: "Slipp meg, for morgenen gryr!" Men Jakob svarte: "Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg" Hadde dette vært sagt i formastelig selvsikkerhet, ville Jakob øyeblikkelig ha mistet livet, Men det var en frimodig tillit hos et menneske som innrømmet sin egen uverdighet, og likevel stolte på Gud som et trofast og som holdet sin pakt.