Tårenes lindring ble nektet meg. Jeg kunne ikke gråte ut, som min tvillingsøster kunne; selv om mitt hjerte var tynget og smertet som om det var brutt, kunne jeg ikke felle en eneste tåre. Jeg følte ofte at det i høy grad ville lindre å gråte vekk min sorg. Noen ganger forviste de vennlige venners sympati mitt mørke og fjernet for en tid den tunge byrde som trykket mitt hjerte ned. Hvor fruktesløs og tom syntes jordens fornøyelser for meg da! Hvor flyktig var mine kameraters vennskap! Allikevel var disse små skolekamerater ikke forskjellige fra de fleste av den store verdens folk. Et pent ansikt og fine klær tiltrakk dem; men la en ulykke ta dette vekk og det skrøpelige vennskapet blir kaldt eller brytes. Men da jeg vendte meg til min Frelser, trøstet han meg. Jeg søkte Herren inntrengende i mine trengsler og mottok trøst. Jeg følte meg sikker på at Jesus elsket meg.