I sitt liv på jorden lærte Kristus oss nødvendigheten av å akte nøye på de små ting. Det store forløsningsverket lå stadig som en byrde på ham. Der han gikk omkring og underviste eller helbredet, ble alle kreftene i sinnet og kroppen mobilisert til det ytterste. Likevel hadde han øye for de enkleste ting i livet. o Hans mest lærerike undervisning var den som handlet om de enkleste forhold i naturen, brukt som illustrasjonsmateriale for de største sannhetene om gudsriket. Han overså ikke behovene hos selv den ringeste av sine tjenere. Hans øre hørte hvert nødskrik. Han var følsom for den minste berøring fra en lidende kvinne i folkevrimmelen. Den svakeste antydning av tro utløste en bølge av reaksjoner hos Jesus. Da han vekte Jairus' datter opp fra de døde, glemte han ikke å minne foreldrene om at hun trengte noe å spise. Da han ved sin egen mektige kraft steg ut av graven, så han ikke på det som under sin verdighet å folde liksvøpet han var blitt gravlagt i, pent sammen og legge det omhyggelig på sin rette plass.