Årene gikk, og Isak ble gammel og nesten blind. Han tenkte at døden snart ville gjeste ham, og derfor ville han ikke vente lenger med å uttale velsignelsen over sin eldste sønn. Han kjente til hvor sterkt Rebekka og Jakob var imot dette, og derfor bestemte han seg for å utføre den høytidelige seremonien i all hemmelighet. Ettersom det var skikk og bruk å lage et festmåltid ved slike anledninger, sa patriarken til Esau: "Gå ut på marken og skyt meg noe vilt, og lag en velsmakende rett for meg, slik som jeg liker det, . . . så min sjel kan velsigne deg før jeg dør."