På ny brøt det ut opprør i hans nærmeste krets. Også dette var et utslag av hans faderlige lemfeldighet. Det var sønnen Adonja som traktet etter å bli konge. Han var "meget fager"" og hadde en staselig holdning, men han var kynisk og karakterløs. I oppveksten hadde han fått altfor frie tøyler. "Hans far hadde aldri i hans liv talt hårdt til ham og sagt: Hvorfor har du gjort dette?" Nå satte han seg opp imot Guds autoritet, for Gud hadde utpekt Salomo til å være tronfølger. Han var bedre skikket enn sin eldre bror til å bli konge over Israel, både på grunn av sine naturlige evner og sin religiøse holdning. Til tross for at Gud på en tydelig måte hadde gitt sin vilje til kjenne, var det ikke vanskelig for Adonja å finne folk som sympatiserte med ham.