Enda sønnen hans var uttæret, og ansiktet. hans bar tydelige merker etter det utsvevende livet han hadde levd, og enda han var kledd i tiggerens filler, og de bare føttene var tilsølt av all trampingen i støvet, ble farens ømmeste medynk vekket da sønnen ydmykt kastet seg ned foran ham. Han holdt seg ikke tilbake i kraft av sin verdighet. Han stilte ikke noe krav. Han fremholdt ikke .for sønnen hvordan han hadde syndet og hvor uriktig han hadde gått frem. Han prøvde ikke på den måten å få ham til å føle hvor dypt han var sunket. Han løftet ham opp og kysset ham. Han trykket den opprørske sønnen inn til sitt bryst og hyllet sin egen prektige drakt omkring den nesten nakne skikkelsen. Han tok ham til sitt hjerte med en slik varme og lot en slik medynk bli åpenbart at dersom sønnen noen gang hadde vært i tvil om sin fars godhet og kjærlighet, kunne han ikke lenger tvile nå. Hvis han hadde en følelse av sin synd da han bestemte seg for å dra tilbake til sin fars hus, fikk han en mye dypere forståelse av sin utakknemlige handlemåte da han fikk en slik mottagelse. Hans hjerte, som forut var kuet, ble nå sønderknust fordi han hadde bedrøvet sin kjærlighetsfulle far.