Min helse syntes å være håpløst svekket. I to år kunne jeg ikke puste gjennom nesen, og jeg kunne bare gå på skolen noen få ganger. Det virket umulig for meg å lese og huske det jeg lærte. Den samme pike som forårsaket min ulykke ble utpekt til ordenspike av vår lærer, og det var blant annet hennes plikt å hjelpe meg med skriving og andre lekser. Hun virket alltid oppriktig lei seg for den store skade hun hadde påført meg, selv om jeg var varsom ikke å minne henne på det. Hun var øm og tålmodig med meg og virket trist og tankefull når hun så meg arbeide under ganske ugunstige forhold for å få en utdannelse.