Mens jeg var bøyd ved alteret sammen med andre som søkte Herren, var mitt hjertes rop: Hjelp, Jesus, frels meg ellers går jeg fortapt! Jeg vil aldri opphøre med å be før min bønn er hørt og mine synder tilgitt! Jeg merket min mangelfulle, hjelpeløse tilstand som aldri før. I det jeg knelte og bad, ble mine byrder med ett tatt fra meg og mitt hjerte var lettet. Først kom en skrekkfølelse over meg og jeg prøvde å ta tilbake min pinefulle byrde. Det syntes for meg som at jeg ikke hadde noen rett til å føle glede og lykke. Men Jesus syntes meg meget nær; jeg følte meg i stand til å komme til ham med alle mine sorger, uhell og prøvelser, akkurat som de trengende kom til ham for lindring da han var på jorden. Det var en forvissning i mitt hjerte om at han forstod mine særlige prøvelser og hadde medfølelse for meg. Jeg kan aldri glemme denne dyrebare forsikring fra Jesu medlidende ømhet mot en som var så lite verdig hans oppmerksomhet. Jeg lærte mere om Kristi gudommelige karakter i denne korte tiden jeg var nedbøyd blant de be bedende enn noensinne før.