En dag lyttet jeg til en samtale mellom min mor og en søster, om en preken som de hadde hørt nylig, om at sjelen ikke har naturlig udødelighet. Noen av skriftstedene predikanten hadde benyttet ble gjengitt. Blant dem som gjorde inntrykk på meg var disse: “den sjel som synder, den skal dø. “ “For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting.“ “som Han skal avdekke i sin egen tid, Han som er Den Velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han som alene har udødelighet. ““Til dem som ved utholdenhet i god gjerning søker herlighet, ære og uforgjengelighet. “Hvorfor “, sa min mor, etter et ha sitert det forrige skriftsted, “skulle de søke etter det de allerede har? “