På mange steder der budskapet er blitt forkynt, gjelder det at de som har tatt imot det, befinner seg i innskrenkede forhold og bare kan gjøre lite for å sikre seg de fordeler som vil sette preg på virksomheten. Dette gjør det ofte vanskelig å føre verket videre. Når folk blir interessert i sannheten, blir det sagt til dem av prestene i andre samfunn - og disse ord gjenlyder fra medlemmene: Disse mennesker har jo ingen kirke, og dere har ikke noe sted til å holde gudstjeneste. Dere utgjør bare en snever krets og er fattige og ulærde. Om kort tid reiser predikantene, og så vil interessen dø bort. Da vil dere gi opp alle disse nye ideene som dere har tatt imot." Kan vi tenke at dette ikke vil virke som en sterk fristelse for dem som innser grunnene for vår tro, og som av Guds Ånd er blitt overbevist om den nærværende sannhet?