Det har i menigheten alltid vært noen som stadig heller til personlig selvstendighet. De syntes å være ute av stand til å innse at hangen til selvstendighet er tilbøyelig til å lede det menneskelige redskap til å ha for megen tillit til seg. selv og til å stole på sitt eget skjønn istedenfor å respektere brødrenes råd og nære en høyaktelse for disses mening, især deres som Gud har utpekt til ledere for sitt folk. Gud har gitt sin menighet særskilt myndighet og makt, som ingen er berettiget til åforakte og late hånt om; for den som gjør det, forakter Guds røst. |