Lederne hadde nå en gylden anledning til frimodig å erkjenne at Gud hadde gjort store ting gjennom Paulus, og at de av og til hadde tatt feil når de tillot motstandernes snakk å vekke misunnelse og fordom. Men i stedet for å gå sammen om å øve rettferdighet mot ham de hadde skadet, gav de Paulus råd som viste at de fremdeles mente at han selv måtte bære hovedansvaret for fordommen som var kommet til syne. De reiste seg ikke til hans forsvar og innrømmet ikke overfor de misfornøyde at de hadde tatt feil. I stedet forsøkte de å få i stand et kompromiss. De rådet Paulus til å følge en kurs som etter deres mening ville fjerne enhver mulighet til misforståelse.