Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen.