Den onde tjener som sier i sitt hjerte: "Min Herre gir seg tid" (Matt. 24,48), bekjenner seg til å vente på Kristus. Han er en "tjener", tilsynelatende opptatt med å tjene Gud, mens han i sitt hjerte har gitt etter for Satan. Han fornekter ikke åpenlyst sannheten, slik som spotteren, men i sitt liv åpenbarer han hjertets innstilling - at Herrens komme trekker ut. Selvsikkerheten gjør ham likegyldig overfor de evige interesser. Han godkjenner verdens handlemåte og gjør seg til ett med dens sedvaner og skikker. Egennytte, verdslig stolthet og ærgjerrighet er fremherskende. Av frykt for at hans brødre skal komme til å stå høyere enn han selv, begynner han å nedsette deres anstrengelser og dra deres beveggrunner i tvil. På den måten slår han sine medtjenere. Etter hvert som han kommer bort fra Guds folk, slutter han seg mer og mer til de ugudelige. Han "eter og drikker med drankerne" (Matt. 24, 49), slår seg sammen med de verdslige og tar del i deres ånd. På den måten blir han dysset inn i en kjødelig trygghet og blir overveldet av glemsomhet, likegyldighet og sløvhet.