Mine følelser var veldig sarte. Jeg fryktet for å volde smerter på et hvert levende vesen. Når jeg så dyr bli dårlig behandlet led mitt hjerte med dem. Kanskje var mine sympatiske følelser lettere å oppildne ved lidelse fordi jeg selv hadde vært offer for tankeløs grusomhet, som resulterte i skaden som forkrøplet min barndom. Men da tanken om at Gud frydet seg over sine skapningers pine, som var skapt i hans bilde, fanget mitt sinn, syntes en mur av mørke å adskille meg fra ham. Når jeg tenkte på at universets skaper ville frastøte de onde til helvete, for der å brenne i all evighet, sank mitt hjerte med frykt, og jeg tvilte på at så grusomt og tyrannisk vesen noen gang ville nedlate seg til å redde meg fra syndens undergang. |