Når vi kommer til Gud for å be om barmhjertighet og velsignelse, må vi nære kjærlighetens og tilgivelsens ånd i våre egne hjerter. Hvorledes skulle vi kunne be: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere" (Matt 6,12), og samtidig nære et uforsonlig sinnelag? Dersom vi venter at være bønner skal bli hørt, må vi tilgi andre på samme måte og i samme grad som vi selv håper å få tilgivelse.