Like etter at jeg var kommet inn i bygningen, kom en følelse av frykt og skarn over meg, fordi jeg måtte ydmyke meg i disse menneskenes nærvær. Men jeg følte meg tvunget til å gå fremover. Mens jeg sakte banet meg vei rund søylen for å komme frem til Lammet, lød basunen og templet skalv. Et gledesrop lød fra de hellige. Et blendende lys opplyste bygningen, så ble alt stummende mørkt. De lykkelige menneskene hadde forsvunnet med lyset, og jeg stod alene tilbake i den trykkende nattestillheten.