Abraham, "Guds venn", har gitt oss et verdig eksempel. Hans liv var et liv i bønn. Overalt hvor han slo opp teltet, bygget han et alter og kalte sammen alle innenfor leirområdet til morgen- og aftenofferet. Når han flyttet teltet, ble alteret stående igjen. I årene som fulgte, fikk noen blant de omstreifende kanaanitter undervisning fra Abraham. Og hver gang en av disse kom til et slikt alter, visste han hvem som hadde vært der før. Etter å ha slått opp teltet satte han alteret i stand, og der tilbad han den levende Gud.