Men Moses øynet håp midt i håpløsheten og forbitrelsen. Da Gud sa: "La nå meg få råde," oppfattet han dette som en oppmuntring til å gå i forbønn for de skyldige, ikke som en avvisning. Han tok det som en antydning om at ingenting annet enn hans egen forbønn kunne frelse Israel, at dersom han tryglet Gud, ville han spare sitt folk. Detfor bønnfalt han Herren og sa: "Herre! Hvorfor skal din vrede opptennes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor krafr og med veldig hånd?"