Og nå var Wittenberg, selve reformasjonens høyborg, raskt på vei inn i fanatisme og lovløshet. Denne forferdelige tilstanden skyldtes ikke Luthers lære, men rundt om i Tyskland la fiendene hans skylden på ham. I tunge stunder kunne han spørre seg selv: «Skal dette bli slutten på reformasjonen?» – Samme. Men når han hadde kjempet med Gud i bønn, fikk han ro i sinnet igjen. «Dette er ikke min sak, men din», sa han. «Du vil ikke at den skal ødelegges av overtro og fanatisme.» Tanken på å skulle holde seg utenfor striden i en slik krisesituasjon var ikke til å holde ut. Derfor bestemte han seg for å dra tilbake til Wittenberg.