I denne avgjørende krisesituasjonen kunne reformatorene lett ha resonnert seg inn på en farlig kurs. De kunne ha funnet mange fornuftige påskudd og rimelige grunner til å gi etter. For de lutherske fyrstene var jo sikret fri religionsutøvelse. Det samme privilegiet hadde de av deres undersåtter som hadde gått inn for reformasjonen før dette vedtaket ble gjort. Burde de ikke være fornøyd med det? Hvor mange farer ville ikke kunne avverges hvis de ga etter! Hvilken ukjent risiko og strid ville det ikke føre dem ut i hvis de satte seg imot? Hvem visste hvilke muligheter framtiden ville bringe? La oss for all del holde fred! La oss gripe den oljekvisten Rom rekker oss og lege Tysklands sår! Ved å resonnere slik kunne reformatorene ha forsvart en framgangsmåte som sikkert ville ha ødelagt deres sak i løpet av kort tid.