Israelittene hadde begynt å tenke stort om sin egen styrke, og de så med forakt på fienden. De ventet å vinne en task seier, og mente at det var nok med tre tusen mann for å innra byen. Soldatene var raske til å angripe uten å forsikre seg om at Gud var med dem. De rykket nesten helt frem til byporten, men der møtre de innbitt motstand. De fikk panikk da de så hvor tallrik og godt forberedt fiendens hær var, og flyktet i vill forvirring nedover den bratre skråningen. Kanaanittene satte etter "og forfulgte dem fra porten. . . og hugg dem ned i bakkene".