Han hadde enda en grunn til å undervise gjennom lignelser. I flokken som stimlet sammen omkring ham, var det prester og rabbinere, skriftlærde og eldste, herodianere og rådsherrer, verdsligsinnede, skinnhellige, ærelystne mennesker. Disse var framfor alt ute etter å finne et anklagepunkt mot ham. Spionene deres fulgte hans skritt fra dag til dag for å gripe ham i et eller annet ord som kunne nedkalle fordømmelse over ham. Det gjaldt å bringe til taushet stemmen til den mannen som syntes å dra verden etter seg. Frelseren forsto karakteren hos disse menneskene, og han la sannheten fram på en slik måte att de ikke fant noe påskudd til å stevne hans sak inn for rådet (jødenes Sanhedrin). I lignelser refset han hykleriet og den urettferdige vandelen hos dem som innehadde høye stillinger. Med sitt billedspråk ga han sannheten en meget effektiv form. Hadde denne skarpe kritiken virket som en åpen fordømmelse, ville de ikke ha fortsatt å lytte til ham. Tvert imot, de ville ha gjort" kort prosess og satt en hurtig stopper for hans forkynnervirksomhet. Altså, han unnvek behendig sine spioner. Men samtidig gjorde han likevel sannheten så klar at feil ble stilt åpent fram i dagen. Slik kunne de oppriktige av hjertet alltid trekke fordel av hans lærdommer. Den guddommelige visdom og den uendelige nåde fikk sitt klare vitnesbyrd gjennom bilder hentet fra Guds skaperverk. Menneskene fikk lære Gud å kjenne ved hjelp av naturen og deres daglige livserfaring: "For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger."