Det et menneske sår, skal det og høste
Gud ødelegger ingen. De som blir ødelagt, vil selv være skyld i det. Hver den som døyver samvittighetens advarende stemme, sår i og med dette et vantroens korn i sitt sinns åker, og han kan då være sikker på å høste bare vantro der. Farao forkastet på denne måten den første advarselen Gud sendte ham. Derved sådde han i sin tid en sæd av tross og opprør. Og han høstet tross og opprør. Det var ikke Gud som tvang ham til å vise vantro og ulydighet. Men sæden av vantro han selv sådde, brakte en høst av samme slag. Slik turet han fram i sin hardnakkede motstand like til han måtte se landet sitt ødelagt. Også sorgen over sin førstefødte sønns død måtte han bære. Og lignende døde legemer av førstefødte sønner var å se i hele hans kongelige hus, ja, i alle familiene i hele hans rike. Til slutt lukket vannmassene fra Rødehavet seg over hestene, stridsvognene og hele hæren hans. Beretningen er et fryktelig eksempel på sannheten i ordene: "Det et menneske sår, skal det og høste." Om menneskene forsto alvoret i dette, ville de være mer forsiktige med hva de. sådde.