Fra den stunden gav han uttrykk for en tvil som forvirret disiplene. Han brakte uenighet og villedende oppfatninger inn blant dem, og gjentok de argumentene som de skriftlærde og fariseerne fremholdt så sterkt mot det Jesus hevdet. Alle små og store plager og kors, vanskeligheter og tilsynelatende hindringer for evangeliets fremgang utla Judas som bevis mot dets troverdighet. Han kom frem med bibeltekster som ikke hadde noen forbindelse med de sannheter Kristus fremholdt. Disse skriftstedene, som var revet ut av sin sammenheng, gjorde disiplene forvirret og økte den motløshet som stadig trykket dem. Alt dette gjorde Judas likevel på en slik måte at det så ut som om han var samvittighetsfull. Mens disiplene prøvde å finnebeviser som kunne bekrefte den store lærerens ord, ledet Judas dem nesten umerkelig inn på et annet spor. På en meget from og tilsynelatende klok måte fremstilte han sakene i et annet lys enn det Jesus hadde gjort, og tilla hans ord en mening som Jesus selv ikke hadde fremholdt. De antydninger Judas kom med, vakte bestandig ærgjerrige ønsker om materielle fordeler. På den måten drog han disiplenes tanker bort fra de viktige ting som de skulle ha samlet seg om. Det var som regel Judas som skapte uenighet om hvem som skulle være den største.